Pavens preken påskenatt
Oversatt av Vuokko-Helena Caseiro – Vatikanstaten
Messen ble ledet av dekan for kardinalkollegiet, kardinal Giovanni Battista Re. Pave Frans var i Peterskirken et par timer før messen for å be.
Kardinal Re leste opp pave Frans’ preken:
I nattemørke
Det er natt når påskelyset bæres langsomt mot alteret. Det er natt når vi med hymnen fryder oss over at jorden lyser «i den evige konges klarhet» (Påskelovsangen). Mot slutten av natten skjer det som vi hørte i evangeliet: Før soloppgang tennes oppstandelsens guddommelige lys, og Herren går over fra døden til livet. Straks det lysner, ser man at den store steinen foran Jesu grav er blitt rullet bort. Noen kvinner ankommer i sørgeklær. Mørke omgir disiplene i deres forferdelse og frykt. Alt foregår i nattemørke.
Små spirer av lys
Slik minner påskenattsmessen oss om at det er skritt for skritt oppstandelsens lys kaster lys over vår vandring. Uten stort oppstuss bryter det inn i historiens mørke. Stille stråler det i vårt hjerte. Og til dette lyset svarer en ydmyk tro, uten noen slags triumfalisme. Herrens påske er ikke en spektakulær begivenhet, der Gud ønsker å hevde seg og tvinge oss til å tro på ham. Jesus går ikke fra døden til livet på en lettvint måte, han må gjennom Golgata. Og heller ikke vi kan ta lett på Herrens påske, vi kan ikke slippe unna indre tvil. Tvert imot er oppstandelsen som små spirer av lys, som gradvis og nesten umerkelig bryter frem, og som fortsatt kan være utsatt for mørke og vantro.
La påskehåpet spire
Denne «Guds stil» befrir oss fra en abstrakt religiøsitet, som feilaktig tror at Herrens oppstandelse løser alt på en magisk måte. Slett ikke. Selv om vi feirer påske, må vi fortsatt regne med nattemørket i vårt eget hjerte og med det dødens mørke som så ofte tetner til over verden. Kristus har seiret over synden og gjort ende på døden, men i vår jordiske historie er kraften i hans oppstandelse ennå ikke blitt fullbyrdet. Denne fullbyrdelsen er, som en liten spire av lys, blitt lagt i våre hender, for at vi skal dra omsorg for den og la den få utfolde seg.
Brødre og søstre, la oss føle sterkt på dette kallet, spesielt nå i jubelåret. La oss få påskehåpet til å spire i vårt liv og i vår verden!
Vend stadig tilbake til denne nattens budskap
Når vi føler vårt hjerte tynget av død, når vi ser mørkemaktene rykke frem over verden, når vi føler egoismens eller voldens sår brenne i oss selv eller i vårt samfunn, la oss da ikke miste motet, la oss vende tilbake til denne nattens budskap: Lyset bryter langsomt frem selv om vi fortsatt er i mørke. Håpet om et nytt liv og om en ny, befridd verden vil en dag bli innfridd. Selv om vi synes at det ser umulig ut, kan en ny begynnelse overraske oss. For Kristus har seiret over døden.
Alt ligger i Guds hender
Dette budskapet utvider vårt hjerte og fyller oss med håp. For selv om vi er omgitt av mørke, og lyspunktene virker små og svake, har vi i den oppstandne Jesus vissheten om at både vår personlige og hele menneskehetens historie ligger i Guds hender. Og i sin store kjærlighet vil ikke Gud la oss miste kursen helt, han vil ikke la det onde få det siste ordet. Samtidig forblir dette håpet, som i Kristus allerede er fullbyrdet, for oss et mål som vi må gå mot: Håpet er blitt betrodd oss for at vi skal vitne troverdig om det og for at Guds rike skal kunne spire i hjertene til dagens kvinner og menn.
La oss gjøre påsken til virkelighet
Augustin minner oss om at «vår Herre Jesu Kristi oppstandelse innebærer nytt liv for alle som tror på ham; og dette, hans døds og oppstandelses mysterium, må dere ha et dyptgående kjennskap til og gjøre til virkelighet i deres eget liv» (Preken 231, 2). La oss gjøre påsken til virkelighet i vårt liv, la oss bli håpets budbærere, håpets byggere, mens dødens vinder fortsatt blåser rundt oss!
Håpets budbærere, håpets byggere
Det kan vi gjøre med ord, med små handlinger i vårt daglige liv, med valg inspirert av evangeliet. Hele vårt liv kan uttrykke håp. Vi vil være der for dem som ikke tror på Herren, for dem som har gått seg bort, for dem som har gitt opp eller som segner under livets byrder; for de ensomme og for dem som lukker seg i sin egen smerte; for alle jordens fattige og undertrykte; for alle kvinner som blir ydmyket og drept; for alle ufødte barn og for alle barn som blir mishandlet; for krigens ofre. Til hver enkelt og til alle sammen vil vi bringe påskehåpet!
«Et vendepunkt i mitt mørke»
Jeg vil gjerne minne om en mystiker fra 1200-tallet, Hadewijch fra Antwerpen, som, inspirert av Høysangen, beskriver sin lidelse over hennes elskedes fravær og ber kjærligheten vende tilbake for at «det skal bli et vendepunkt i mitt mørke» (Hadewijch, Poesie Visioni Lettere, Genova 2000, 23).
Det definitive vendepunkt
Den oppstandne Kristus er det definitive vendepunkt i menneskenes historie. Han er det håp som aldri blir borte. Han er den kjærlighet som ledsager og støtter oss. Han er historiens fremtid, den endelige bestemmelse som vi vandrer mot, for å bli tatt imot i det nye liv, der Herren selv vil tørke bort hver tåre og der «døden ikke skal være mer, heller ikke sorg eller skrik eller smerte» (Åp 21,4). Og dette påskehåpet, dette «vendepunktet i vårt mørke», må vi kunngjøre for alle.
Påskehåpet
Søstre, brødre, påsketiden er håpets tid. «Det finnes fortsatt frykt, det finnes fortsatt en smertefull bevissthet om synd, men det finnes også et lys som bryter frem […] Påsken bringer det gode budskap om at selv om mye ser ut til å bli verre i vår verden, er det onde allerede blitt overvunnet. Påsken tillater oss å hevde at selv om Gud tilsynelatende er svært langt borte og selv om vi selv er opptatt med mye småtteri, vandrer Herren sammen med oss […] Det finnes mange stråler av håp, som kaster lys over vår vandring gjennom livet» (H. Nouwen, Preghiere dal silenzio. Il sentiero della speranza, Brescia 2000, 55-56).
La oss slippe til Den oppstandnes lys! Da vil vi bygge håp for verden.
